Jens Stoltenberg holdt 1. Januar en nyttårstale, som jeg skal kommentere.
Jens åpner med å mimre om Roald Amundsen og hans ekspedisjon. Han holder dette som en rød trå gjennom hele teksten. Han forteller om hvordan Amundsen satte Norge på verdenskarte, og at selv om vi er et lite land, har vi bevist vi kan utrette store ting. Han får tidlig inn pathos, ved at det første han sier er "kjære alle sammen", her legger han ikke bort noen, denne talen er for alle. I tillegg sier han vi og vår, for å skape felleskap og spille på følelser. Han nevner dette med barnehageplasser, eldreomsorg,soldatene og ikke minst kvinner som skal få frem at vi står sammen, at alle er inkludert.
Han bruker også andre retoriske begrep som ethos når han sier "I desember vil jeg delta i feiringen av 100-årsdagen på polpunktetI desember vil jeg delta i feiringen av 100-årsdagen på polpunktet".
Han skryter av nasjonen vår blandt annet i påstandene:
"I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra.
I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til."
Dette viser vår utvikling, og viser indirekte at vi har lykkes med mye.
"Med tro på fremtiden og hva det nye året kan bringe, ønsker jeg dere alle et riktig godt nytt år!"
Dette er avsluttningen Jens bruker, her viser han håp og viser medmennskelighet, som er en fin avsluttning for å vise felleskape med jordnærhet med nasjonen.
